.png){kind=small}
Fysisk kontakt til planter og andre dyr senker blodtrykket, og jord- og himmellegemer som sol og måne er egentlig et guddommelig skue. Hvordan kan et lite frø bli en plante vi kan dyrke, beundre og høste. Alt dette bare ved hjelp av vann styrt av naturen, klima og sola i vårt økosystem?
Dette kaller jeg personlig - guds skaperverk. Dette er helt ellevilt å tenke på hvis en leter etter mening. Jeg skal ikke predike, men når jeg strever med tunge tanker drar jeg fram mirakelkortet fra skjorteermet. Jeg lager da et tankespinn som gir glede. Jeg er kristen, men tror vi utviklet oss som mutanter fra menneskeaper og at det er en mening i det. Det å finne mening, er et prosjekt som gir livet dimensjon enten du er kristen eller ikke. Jeg husker blant annet serien «Dette er et menneske» som gikk på barne-tv da jeg var liten. Dette var en serie om menneske og jordas utvikling. Enkelte ting setter seg i hodet for å bli.
Omgir vi oss med små og store mirakler og undere eller er det bare mange saker som innbyr til undring, rett og slett fordi de er rare å tenke på. Er det slik at alt kan forklares i virkeligheten vi omgir oss med? Jeg har mange ganger sittet i undring over prestens ord når det bæres et nyfødt barn til dåpen i kirka. En kan se et glimt av livets mirakel i et nyfødt barns øyne! Og dette har fått meg i undring over livet selv. LIV er det største mirakelet av dem alle. Leseren forstår fort at jeg skuer inn i verden med håp om å fortsette noe av barnets undring i og over tilværelsen.
Den er kanskje enklest å forstå slik Platon selv gjorde det, ved å fortelle den som en historie og deretter forklare den ved hulelignelsen:
«Hulelignelsen illustrerer Platons idélære ved å vise et det som menneske oppfatter som virkeligheten, bare er et vagt gjenskinn av den egentlige virkeligheten – ideenes verden.»
Et relevant spørsmål er selvfølgelig også om virkeligheten oppstår av ordene eller språket selv. Er vårt felles værende noe magisk, så rikt i sin funksjon og oppbygning?
Lek er også noe å tenke på. Vi lærer mye gjennom lek og for meg er lek veldig fint. Mitt eget sett å tenke på gir rom for en undring om så mye. Det gir en følelse av lyst til å leve. Det er disse tankene som også opptar meg på filosofikafeen når jeg er der en gang i måneden. For hva er virkelig når det kommer til livets egentlig store spørsmål? Er det en tilskuer utenfor hulen som vi kun kjenner stykkevis og delt. Den faktiske undringen over fødsel, liv og død. Spørsmålet «Hvem er jeg?» Fins det en mening med livet? Finnes gud? Hva er kosmos?.
SÅ RART…! Sier Inger Hagerup til de små med glimt i øyet. Men det finnes så mye rart å være i undring over også i alvoret som mer tilhører det voksne liv.
Er det rett og slett ideenes virkelighet som er sant og det egentlige alle bør forholde seg til?
Det vil si at en ikke kan gå til tingenes tilstand og tilværelse for å oppklare noe felles menneskelig. Det språklige med ideer og forståelsen av dem må også tas med i betraktningen. Det kan kalles å lære å se. Det er vanskelig å bli oppfattet riktig og ekte for de fleste. Det kan oppleves godt å ha innsikt og bredde på andre individer og også på ideenes verden. For den voksende unge, og også for barn, er det språket vårt som inviterer til skyggene på veggen eller den egentlige virkelighet som da vil være objektiv og utenfor oss selv? Virkeligheten er for noen åndelig og handler om sjelsliv, mens det i dag er mange som er mer interessert i den taktile virkelighet. Mirakler er ikke for alle på forklaringsnivå, men allikevel, livet som sådan er til å undres over. Jorda raser rundt seg selv i en alvorlig fart. Vi finner allikevel balanse, klarer å stå oppreist og endatil utrette små og store mirakler som å gå på to bein, klatre i fjell, jorde oss til grunnen og finne vår egen plassering i rommet.
Dette er slettes ikke selvfølgelig!!
Skrevet av Wenche Gullberg
Korrekturlest av Kirsti Østhagen
Comments