Hva er ondskap?

Bilde er hentet fra Google

Skrevet av Wenche Oliv Gullberg, Jan Arne Småladen og Viveka Norlindh

Ondskapen har til alle tider vært representert i det menneskelige liv. Vi lever med den, har den i oss og rundt oss. Vi har over flere tusen år sett ondskap. Den historiske avstanden til det gir en aksept for ondskap og aggresjon. Vi er lite i stand til å forhindre at den er rundt oss og vi må leve i og med den. Ondskap er et vidt begrep. Ondskap vil nok både bli oppfattet ulikt fra en kultur til en annen og i paradigmer og ut fra personlig synsvinkel. Kanskje kan vi diskutere om naturen er ond i filosofisk øyemed. Den darwinistiske evolusjonsteorien med «survival of the fittest» er et beskrivende synonym for naturlig seleksjon. Er dette preget av ondskap? Det er en kamp om overlevelsen og slik har artene utviklet seg til sånn vi kjenner dem i dag. Kan det være at nå som overlevelsen er enkel har vi funnet andre steder å plassere ondskap? Vi engasjerer oss i aktiviteter som ikke fører med seg noe godt, hverken for enkeltindividet og samfunnet. Vi har flyttet grenser gjennom tiden for hva som er det gode og det onde. Likevel har religionen og tilhørende kulturer holdt fast ved hva synet på godt og vondt er. Hva med ontologien (ideen om ondskap)? For en ondskap kan være en nøytral handling i en kultur mens den verste ondskap i en annen kultur. Hadde ondskap eksistert hvis vi ikke hadde vært tenkende individer? I hvilken grad er ontologien utslagsgivende for i hvilken grad vi gjør onde handlinger? Må vi kjenne til ondskapen eller er den til stede i skaperverket?

Myten om den onde stemor er kjent i akademia, så vel som i det virkelige liv. Askepott og Snehvit hadde onde stemødre. Det er ikke et nytt fenomen og garantert finnes de onde stemødrene fortsatt.

Det kan være at du kjenner deg igjen i uttrykket “den onde stemoren” og kanskje har du heksenese med vorter på. I trolldommens verden i eventyrene kan du transformeres. «Hokus pokus» så går du fra å være ond til og bli god - og nesa di kan bli fri for vorter.

I virkelighetens verden er det ikke slik. Da kan du velge å fremdeles være den onde stemoren. Eller du kan velge å jobbe mot å bli en bedre variant. Ingen kan bli perfekte. Det er en sjarm i det å ikke være perfekt. Aksepter at det uperfekte kan være godt nok.

I både litteratur og i filmens verden er ofte ondskap knyttet opp mot det vi anser som det stygge. Dette har vi vel fra vandrerhistoriene som eventyrene var før. Stereotypiske sammenhenger som dum og tykk, ond og stygg, og ikke minst snill og pen drar vi nok også med oss fra barndommens rike. Men også i media og kulørt presse spesielt framstilles en slik virkelighet!

Skjevfordeling skaper ondskap. Hvordan skal mennesker forstå hverandre i den utrolige mosaikken av verdier og holdninger (les: skjeve fordeling av knappe goder (godene det ikke er nok av i verden)? Forståelse er vel det eneste i dette spennet av virkelighet og ulik forståelse av den. Er forståelse egentlig det motsatte av ondskap? Et individ opptrer og forskjellig fra grupper i ondskap og onde gjerninger. Utgangspunktet for ondskap er gjerne individbasert. I mange tilfeller er det grupper som opptrer ondt mot andre og kun når de er sammen. En mobb. Sammenhengen ondskapen opptrer i kan også være avgjørende når ondskapen er impulsiv. Er ondskapen planlagt og utspekulert er den gjerne desto verre. Hva er egentlig godhet og begrepet «snill» hentet fra? Mye av tankegodset i dagliglivet stammer fra legendene i bibelen her i vesten og vandrerhistorier tradert til eventyr. Mange av de omreisende «fremmedkarene» hadde tankegodset med seg for å advare mot onde hensikter og makter. Vi kjenner i dag også mye til begrepet makt som er en årsak til at ondskap kan settes ut i live. Men stopp opp et øyeblikk og dvel litt ved godt og ondt. Har de ikke like mye til felles her i verden som for eksempel i Afrika? Vandrerhistoriene der går på at ulven eller løven er ond og det er jo også naturen. Jeg tror ekte godhet er like mangslungen som ondskap og at mye av den samme argumentasjonen og fortellingen kan brukes om begge deler. Jeg tror ekte godhet og ren ondskap er like sjelden for begge begrep har en dualitet også på det personlige plan. Finnes det egentlig slik i noe så sammensatt som et menneske?

Vi ser til stadighet at grensene for toleranse og kjærlighet flyttes. Dette er for at barn og ungdom finner verden annerledes enn vi voksne. Fellesskapet deres mot urettferdighet er dypt forankret fra barnsben av, men vi kommer i opposisjon og blir mer likeglad som den fornøyde voksne etter hvert. Kanskje en ser at dette må en akseptere som et fenomen i livet og leve ved siden av.

Arne Garborg, Olav Duun, Jonas Lie og Jens Bjørneboe utforsket alle ondskapen i sine verk. Hierarkiene i verden og historieskrivning om krig, lov og dom samt umulig kjærlighet (Joyce) i hungersnød er like sjelden som systembasert godhet i nasjoner og andre organisasjoner. Ulike fagdisipliner, utdypning og redegjørelse for krigens redsler en annen. Det er nok riktig å stille seg spørmål om en hovedsakelig er god eller ond. Intringanse og å tilstrebe seg personlig makt kan snakkes om i sammenhenger der mennesker rundt såres i varierende grad.

Ondskap er et vanskelig tema. Innen psykologien snakkes det om psykopati som en anti-sosial personlighetsforstyrrelse fra barnsben av.

Sosiopaten kan reddes mot seg selv og sin bedervelige situasjon mens psykopaten er det lite å gjøre noe med. Det er en livslang lidelse. Dessverre er dette begreper som misbrukes mye i tilfeller der andre benevnelser hadde passet bedre. Men det snakkes som i mange forhold ellers om store mørketall. Stormannsgalskap og pan-tankegang innen politikken og blant gale og ondskapsfulle despoter er ikke fremmed for denne verden. Vi må stå sjokkerte og bivåne det gjennom TV og presse.

Det er vanskelig å forholde seg til så massive inntrykk både for store og små. Vi mennesker er ikke i stand til gjøre slike gjerninger i utgangspunktet men hvor langt kan man egentlig gå i ekstreme nok situasjoner.

Tortur, psykisk terror det er mange ord som kan assosieres til hva vi forstår som ondskap. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv. Jeg roper med siste pust av min stemme du har ikke lov til å gå der og glemme!» Sitat av Arnulf Øverland.